I gamle dager var målet å ha bedre telefon enn de kule 7.klassingene. Nå vil jeg ha finere telefon enn de som begynner på skolen og foreldrene deres. De jeg lever for. Og av. Ikke noe gjør meg lykkeligere enn meldinger som plinger inn på min flotte smartphone om syke elever, for jeg har en app som registrerer hva slags sjukdom eleven har og hvor lenge han blir vekk.

Smarttelefonen min er stinn av smarte app’er, det vil si små mobiltelefonprogram som forteller meg alt og ingenting. Disse er ikke gratis, og de dyreste app’ene ringer til hverandre eller de kobler seg på det dyre mobilnettet og suger penger fra kontoen min. Apples iPhone er suverent den app’este av alle – det ligger jo i firmanavnet – og de har til og med saksøkt naturen for å få patentbeskyttet fruktene appelsin, apple og apprikos. Steve Jobs oppnådde å bli telefonens Walt Disney, han som tok æren for Snehvit, Ole Brumm og alt eventyrlig fra gamle dager. Apple er eitrende forbannet på Graham Bell og alle som påstås å ha oppfunnet telefonen. En egen app-ologizer er nettopp lansert til det bruket. Unnskyld, Steve Jobs.

Vi lærere må ha apps for all pedagogisk bruk nå når alle elevene får hvert sitt lesebrett. Barn anno 1900 hadde heller ikke bøker, men tavler i nettbrettstørrelse med kritt. Med iPad’er kan smartlæreren putte innpå det han eller hun vil, og eleven vil slippe å drasse på blytunge skolesekker med dårlig tilskrudde saftflasker i.  Dette vil ikke skje med iPad, for en egen sjøltørkende app vil fikse det. En fokusapp vil straks varsle eleven og læreren som mister appmerksomheten. Små støt? Vibrasjoner? Små hyl? En mikrolinjal som smekkes over lillefingerneglen? Alt er mulig.

En av de viktigste app’ene vil fortelle elevene og lærerne hvilke fag de har. Med foto- og lydsensorer skannes ord, bilder og skrift, og faget gjenkjennes øyeblikkelig av brukeren.  GPS-funksjonene kommer selvsagt til heder og menneskeverdighet igjen. Ikke bare for at eleven ikke skal gå seg vekk eller ikke komme til fastsatt time, men enda mer hjemme. Når og hvor skal lekser gjøres? Når bør eleven legge seg, og når og hvor bør han/hun gå for å komme fram i tide? App and go!

Unger er fortsatt unger, og allting vil kunne misbrukes. Det er egne app’er for det også, og teleoperatører har i årevis levd fett på mobbetjenester. Det er ille å mobbe, og mobil er verst. Appestreker vil innta også den pedagogiske hverdag, men da har vi riset bak speilet i skolen.

– Oppfører du  deg ikke nå, får du bok! Ingenting vil svi mer i den digitale skolehverdag…

En hijab består selvsagt ikke av tekstil eller fibre av ull, bomull eller liknende, men av 13% frykt, 28% underkastelse, 25% gudetro (og det må være Allah-stoff), 7% sjenanse, 8 % skamfullhet, 4% dyd, 11% tradisjon og 5 % lureri.

Lureriet består jo i at menn tilhørende arabisktenkende kultur ikke tror det er hår der de ikke kan se hår. En aner strutsefaktorer i denne bevissthetsoppfatningen; den som gjør at strutsen gjemmer hodet slik at verden for den oppleves helt mørk og dermed usynlig. Forståelig, men dessverre helt feilaktig.

Tro-biten relaterer seg til at muslimske hijabbærende kvinner betrakter hodeplagget som “billett” til det hinsidige og paradisiske livet etter døden. Uten hijab “no entrance”, med hijab “Pleace have a seat!” Vet ikke hvorfor det går på engelsk oppe ved himmelens port, men det gjør det sikkert… Uansett; Allah ser hva du har på huggu, Aisha!

Tradisjonsprosenten relaterer seg til at det normalt er så steikandes hett i ørkenland, og klokelig nok har både menn og kvinner benyttet hodeplagg som beskyttelse. At utvandrere/innvandrere tar med seg bruk av hodeplagg til nye land og kaldere værforhold er ikke rarere enn å se amerikanerer eller folk som liker å se ut som amerikanere benytter seg av caps med “rett” krumming på solskjermen. Kommer du her med Felleskjøpets gulgrønne med dvask brem, banker vi livsskiten ut av deg! Altså; hijab brukes av gammel vane, men ikke så gammel som folk vil ha det til. Hodeplagg i seg sjøl, javel! men hijab? Tsss… ti-tolv generasjoner…

Dyd-delen er bare 4%, men den er der. “Her er jenta si som ikke tenker stygge tanker! Og i hvert fall ikke på sex!” Mest av alt signalgivende utad, men også en mental protese for sjølgodhet og sjølpålagt avhold fra fikse tanker på ting som kan gjøre bæreren kåt, frekk, kritisk eller bare tankefull rundt “fy-fenomener”.

Skamfullhet går indirekte på tanken om den fryktelige, sjenerende og djevelske hårveksten. At ikke de lokale gudene (det er jo egentlig bare en, i likhet med hos de kristne) har skapt kvinnene hårløse er og var en glipp, men det snakkes ikke – ABSOLUTT IKKE! – om i religiøse kretser. Det er et ikke-tema, slik som mange andre tema. Man snakker fint lite om feil hos ufeilbarlige, må vite.

Men spesielt kvinnehår er helt for jævlig stygt, faktisk grensende til stygg-pent, og det forleder de lett-lurte muslimske menn til å tro at det er vakkert. Tygg på ordet; vakkert! Helvete heller, brødre! Men siden hijab’en dekker håret er det kanhende bare den nærmeste – altså mannen i hennes liv – som vet hvordan håret er. Og det håret er mannens eiendom, slik som alt annet ved kvinnen er, slik som ni av ti guder har sagt. Og da skal fanden meg ingen annen mann få se det håret. Da må de minst drepes.

Sjenansefaktoren er ikke stor, men liten. Akkurat som kvinnen i muslimske kretser og tradisjoner; hun er jo ikke verdt så mye. Og det lille som er kan man forsøksvis skjule. Så slipper både hun selv og omgivelsene vemmes ved den u-blotte tilstedeværelsen. Vi menn kan jo se bort eller ignorere disse vesnene på ulike vis, men det er lett å tenke seg – måtte gud forby !- hvordan de føler det inne i seg, for de er full av seg selv, stakkars! Så det tenker vi ikke på, må vi si. Så slipper de å uroe seg for det også…

Andelen guddommelighet er rimelig stor. Gud er i alt, og særlig i hijab’en. Vi ser det samme hos kjempekristne kvinner i Norge; Gud sitter fast i hårknuten bak i nakken. Enkelte kjempekristne kvinner som har forsøkt å gå ute i venden med flagrende hår har opplevd at Gud bare fyker ut av håret og hele seg for aldri mer å vende tilbake.

De som lagde hijaben med tråder og stoff, brukte gudestoff og gudetråder og det sises at med de rette lysforholdene… det vil si mørkeforhold… kan man se en gudeaura lyse rundt de små muslimske kvinnehodene med hijab. Det er ikke hodene som lyser, men hijab’en. Dette kan som en håplaus avsporing sies å være en fordel i politiuniformdebatten, en hijabkvinne i full utrykning kunne med Allah’s hjelp blinke blått, og ville ikke det inngitt eller utstrålt respekt? Jo.

Underkastelsesbiten er stor, faktisk størst. 28% underkastelse er viktig, for vi alle er små i det store system, og da sier det seg selv at noen må være nesegrus-lavtliggende i hierarkiet. I den muslimske tradisjon, akkurat som i den kristne og nær sagt innen enhver religion, er kvinnen til for mannen. Ikke omvendt. Menn skal ikke bruke hijab, men de har andre typer utrustning på knollen. Både inne katolisismen, i den vestlig kristendommen, i jødedommen, i hinduismen og i langt mindre, men mer primitive trosretninger har hodeplagg sagt noe om statusen til bæreren. Hijab er egentlig bare et lurvete tøyflak også, og skulle det vært status og verdighet bundet til dette plagget, ville det ha vært innvevd gulltråder og plagget ville hatt flotte symbolmønstre. Tenk på pavens flotte pryd; den kan etter sigende sveve av seg selv, noe som faktisk har bidratt til å holde mange paver oppreist, siden disse geriatrisk overbelastede personene i seg selv knapt er gangføre. Noe som også blir sett på som “undere”, det at de kan holde seg oppreiste. Kunne således vært kanonisert lenge før sin død, av praktiske grunner. På den andre siden av denne skalaen; den undertrykkende hijab’en kan i mange tilfelle fylles med blyplater for virkelig å trøkke bæreren ned, for kvinnfolk som er ”oppesen” , altså tror de er noe, de går lukt til helvete. Sannsynligvis…

Den siste biten; frykt. Ikke desto mindre har svært mange mannfolk inne de muslimske kretser dette å spille på; “går du ikke med dette plagget på hodet er du uren, vantro, vestlig, forledet av sataner og det som verre er, og du er ikke verdig å leve og vi kan drepe deg!” Mange muslimske menn lar seg ikke binde av verdslige lover og humanistiske leveregler. Det teller ikke. Det er imamene som bestemmer, for det er Allah som bestemmer over hva imamene skal si, og det er de som bestemmer hva koranen skal si.

Derfor er hijab påbudt.

Egentlig er det jo bare tull, men det er det ingen som vet.

I neste episode skal jeg behandle temaet niqab.

Og dernest slips.

Noen sier at barna hjernevaskes av oss pedagoger. Nå har jeg oppdaget at NRK bruker svamp og vasker barnas hjerner reine på fritida.

For første gang har jeg gjort det alle svampebrukere med respekt for sine elever og seg sjøl bør gjøre; sett en hel episode med Svampebob.

Svampebobs univers er et undervann-strandlandskap befolket med artige skapninger. Svampebob sjøl er iført ei knytebukse som revner, og det er essensen i denne episoden. Den tragiske skikkelsen får ikke til så mye av kroppslige prestasjoner i det sporty strandmiljøet. Vollyball, frisbee, surfing eller vektløfting… alt feiler. På toppen av alt sprekker buksa.

Fiskebermen flirer seg skakk. To hunnfisk og. Kjønnsforskjellen er skjellbikinitoppen på de to jentefiskene. Svampebobs beste venninne er likevel et strandekorn med dykkerdrakt som heter Sandy. Hovedmotstanderen er den bøllete hummeren Harry.

Hvordan disse figurene kan leve og ånde på ei strand under vann sies det ingenting om, men foruten sol, luft og undervannsbølger er det også telefoner, gitarer og mikrofoner laget av sand. De brenner bål under vann også.
I denne vannvittige hyggen gjennomgår Svampebob sin lille krise; fra å bli hånet for det han ikke kan til å bli hånet og ledd av fordi buksa sprekker. Noe han vender til en styrke med et vell av vitser.
- Skal det være en Banana Split? – Nei, jeg har buksesplitt! (ved isvogna)
- Har du bestilt 20 kasser med buksehull? (til den hamburgerstekende kokken)

Det dramatiske vendepunktet i historien er surfeulykken. Svampebob drukner, og vi aner at også svamper kan nå sitt metningpunkt. Men jammen spretter han ikke opp og utbryter ”Jeg må ha en skredder, fordi jeg har hull i buksa!”.

Vennene får nok og vender ham ryggen. Tilbake står den ensomme dusten.
Til og med buksa spaserer vekk, men gjennom en medrivende sang der andre sjølerklærte duster hyler med gjenoppstår Svampebob. En angrende, forhånet synder i underbukse som også sprekker. Men vennene er tilbake! Jippi!

Takk, NRK! Takk amerikanske og koreanske innovatører!

Jeg har fått et fornyet forhold til svamper!

Hvordan kan FN og WHO forsvare aktiv motstand og holdningsarbeide mot røyking, narkotika og alkohol når de ikke gjør noe med slik pervers påvirkning på barna?

Riktig svar sendes…

Etter det ble verden et mye bedre sted å være, følte jeg. I all min egosentrisitet OG for verdens beste…all mankind! Yeah!…så skrudde jeg av alt lyset i hele huset og ba meg sjøl bort til noen som kunne sponse strøm til en hel landskamp på TV.

Før det, før på kvelden, hadde jeg frest opp gitarforsterkeren i ei halvvarm stue, og mens jeg så på TV og kaffetrakteren sto på klimpret jeg rått og uhemmet på min nye gitar med merket Godin i sirlig skrift både her og der.

Å spille akustisk gitar elektrisk er en flott sak, men dessverre kreves det litt energi.

Derfor, på grunn av kaffen, gitarelektrisiteten og TV’n som surret og gikk helt til jeg hadde spilt ferdig , drukket ferdig og sett ferdig…derfor måtte jeg forlate hus og hjem for å spare strøm. Etterpå. “Earth Hour” bestemte det.

Seinere, mye seinere, mens Danmark ledet over Norge med 1-0 skulle jeg vandre til byen. Mens det så som mørkest ut.

Da skulle mørket ta hevn.
Og feste grepet. Å feste….typisk lørdagsting.

Alt gatelys var skrudd av. En ellers så fremkommelig snarveg var plutselig omvandlet til en ekstremutfoldelse. En 57-åring har ikke bedre nattesyn under “Earth Hour”. Jeg vaklet og veivet hit og dit på trippende jakt etter noe ssom lignet sti. Uten å dette! Jippi! Jeg datt ikke, og jeg klarte til og med å skjule mine hyl. Kvinnfolk og jenter er mye bedre på kviiiiin og hyyyyl. Kviiiinfolk…

Bussen feide forbi, men det svikefulle monsteret lyste med alle sine lykter og virvlet opp ei snøføyke som fant plassen mellom skjerf og lue som virket for utfordrende for snødjevelen. Joda, det finnes en snødjevel, akkurat som det finnes en mørkedjevel.

Mennesker har i uminnelige tider funnet opp guder og djevler til alskens bruk, og det er både befriende og logisk naudsynt for mennesker i kamp mot de naturlige elementer og elefanter. Ikke for å overvinne, men for å forklare eksistensen av det gode og det onde rundt oss.

Dette hjelper, og akkurat nå hadde snødjevelen og mørkedjevelen gått i kompaniskap for å lage en bad trip til byen. Thanks!

Ubrøyta fortau, to raske øl innabords og et altoppslukende mørke. Onde, gule rovdyrøyne kom stirrende mot meg foran sine grusomme jernkropper. Bildjevelen hadde sendt sine villdyr ned på jord for å krydre “Earth Hour”. Djevleyngelen kom susende ut av snøføyka, før de dro videre for å skremme andre. Jeg reddet såvidt livet…gang på gang.

Skodjevelen hadde presset på meg altfor glatte sko denne kvelden. Vinddjevelen sendte iskalde gufs fra alle kanter, mens “Earth Hour” selveste King Of The Day – lurte på om jeg hadde noe strøm igjen på telefonen min.

- Jasså, du har Smartphone? Androide? Ok, den må vi nok tappe for støm nå. Slik er det i “Earth Hour”.

Samsung Galaxy skrur seg av med en flott liten trudelutt som betyr “Nå skrur jeg meg av, jeg! Bare hyggelig!

Hva? Om “Earth Hour”, mørkedjevelen, vinddjevelen, snødjevelen og alle de andre from the other side klarte å få meg i senk, bringe meg ut av byen , opp på snaufjellet, der jeg skulle ramle i ei snøfonn for å fryse i hjel?

Neida! Jeg kom ut av det som en styrket mann!

Javel, kan vel du si….du fikk vel hjelp av din skytsengel, da. Og av de gode maktene.

Utrolig hvor mye “Earth Hour” setter fantasien i sving.

-NEI! , sier jeg frekt, arrogant og avvisende. For de to minuttene har jeg allerede tatt fra de jeg skulle ha møtt allerede. Det er først nå i ettertid jeg skjønner at jeg har sviktet en ung, kan hende nytilsatt telefonkonsulent i firmaet Norsk Respons AS. En livslang, lysende karriere innenfor telemarketing har i verste fall gått tapt!

Jeg tror verken Norsk Respons eller AS ble lei seg fordi jeg var så tverr og umulig, men den unge damen – Linda tror jeg hun het , inntil det motsatte blir bevist – altså Linda ble sikkert lei seg. Jeg får av og til et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke svarer på slike undersøkelser og meningsmålinger. Eller krysser av på foldere i butikker, på ferger eller på popup-vinduer fra Telenor eller banken min eller andre firma med slips.

Men det er ikke poenget, for hva inn i hampen er det som er meninga med slik måling? Jeg har snakket med Norsk Respons AS og andre meningsmålere før, jeg. Mange, mange ganger, enda jeg har skrevet på en stor gul lapp på fasttelefonen at vi tar ikke mot gallup, for det gjør vi ikke hjemme hos oss. Men leser de den før de ringer? Nei!

Først så spør de etter den som har bursdag sist eller først eller er eldste i huset, og det er meg. Alltid er det meg, og jeg skjønner ikke hvordan de får vridd det til at det alltid blir meg. Og da setter de gang og ramser opp navn på en hel del produkter, aviser og firmaer og ber meg skalere fra 0 til 7 der det er fysj, dårlig, mindre bra, litt bra, kjempebra, fantastisk og “over the top”. Eller noe i den duren. For det durer virkelig av disse utspørrerne når de først kommer i gang. Noen ganger ryker det ut av telefonrøret også, og det smitter over inn i huet mitt slik at jeg kjenner det begynner å svi.

Etter tre spørsmål håper jeg det er slutt. Men det er det ikke, slik at jeg begynner å svare i ørska, motsi meg sjøl eller gi en ren 7′er på noe jeg i forrige delspørsmål ikke visste hva var. Etter ti spørsmål gir jeg ren 7 på alt, fordi jeg ikke har noe mot de produktene jeg ikke har hørt noe om, pluss at de sikkert gjør så godt de kan og trenger litt trøst fordi de er så ukjente som de jo er.

Hvis jeg plutselig – på spørsmål 16 – kjenner igjen et butikknavn som jeg en gang kjøpte dårlige epler i, kan jeg kline til med en ren 1′er. Og da koker aggresjonen i meg slik at jeg på neste spørsmål går helt ned i 0, for de har jammen seg sjøl å takke for at ingen vet om dem, og hva skal vi med enda et teit mobiltelefonfirma. Hæ? En foodprosessor? Jaja, hvordan kunne jeg vite det. – Og nå er det nok! Hm? Bare tre igjen? Jaja, kom med dem! 2, 2 og 1! Definitivt! Siste valg? Sosialistisk Venstreparti. Neste? Venstre kanskje. Miljøvern. Nei, TV-debatter har LITE å si for mitt valg. Javel, 2 da! Ferdig? Thanx! Ha det bra! Nei, jeg vil ikke være med i trekning av en jordfreser. Nei, ikke send mail!

Det verste er meningsmålingene som ruller på TV i omtrent halvparten av programmene. Der kan du stemme eller sende inn meninger eller tro at du kommuniserer med politikerkjendisene på skjermen eller aller best; med hele Norge. Meldingen din ruller bakover på skjermen! ALLE kan jo se at du mener Siv Jensen burde skamme seg. Eller at Kristin Halvorsen er i ferd med å gjøre Norge til et kommunistdiktatur, det må alle se! Og det koster bare 10 kroner å mene det. Og det gjør så forbannet godt inni sjelen å mene noe som alle i hele Norge kan se at du mener. “Fra Molde” står det. Hæhæ, nå ser de at vi fra Molde syns at Siv Jensen er helt på trynet!

Jo seinere på natta eller jo tidligere på morgenen er sms’ene dine verd kjempesummer for TV-kanalene og Telenor og NetCom og Chess o.s.v. Der er meningene dine om trynet eller puppene til programlederen med groggy, sminketunge øyne VIRKELIG målbare. I penger.

TV2-Sonen er helt fantastiske, for der kan du svare at London er hovedstad i England eller si HEI til 1984 (nummeret, altså…) og ha tapt 20 kroner. Og så 20 kroner til, og til slutt har du tapt 100 kroner fordi du tror du kan vinne en ekte mobiltelefon. Det har du sikkert ikke fra før, så du tekster og tekster og tekster 1984. Så trøtt er du at du ikke våkner skikkelig før du får første telefonregninga etterpå. Hva? 1575 kroner i telefonutgifter? SEND INN DIN KLAGE TIL 1984! Ikke at det hjelper noe, men da har du i hvert fall sagt i fra!

Hvis en blir meningsmålt til å være overfylt med meninger da? Hvis vi melder inn og pøser på med meninger og svar; blir vi lagt inn en eller annen plass for avvenning da?

Jada, jeg vet at du syns jeg mener altfor mye nå, men da skal jeg berolige deg. 96 % av dagen går jeg rundt og mener nesten ingen ting. Det er bare når jeg blir provosert fram av Norsk Respons AS eller av trangen til å skrive på internett at det bobler over… Sorry

Å vestland, vestland…. du er egentlig mye tørrere enn ditt rykte. Selv om du er et regnestykke blant mange andre, gir du ALTFOR lite. Eller tar for lite… Det er ovenfra det kommer.

Før i tida, da hadde man riktige guder da! Som skapte alt, deriblant vær. Hva som kom først av været eller egget er det ingen som husker, men den høna og de andre skapningene som nå må vralte rundt og forholde seg til vær har sannsynligvis seg sjøl å takke for alt vær og uvær.

Folk har sluttet å be, nemlig. De har sluttet å ofre, til og med.

Det skrives heller ikke hellige bøker lenger. Typisk for dem er at de er skrevet så langt tilbake i tid at ingen kan gå helt god for hva de egentlig inneholdt.

Derfor kan de fleste legge hva de vil i dem. Egg, til dømes. Alt som skal bli noe lævvandes, må være på eggestadiet først. Det har vi lært av simpel biologi, selv om det ikke står en døyt om dette i f.eks. bibelen. Ikke i de enda tidligere og enda fyldigere Veda-tekstene fra indisk filosofi og religion heller. Og i hvert fall ikke i koranen. Der er de ikke i stand til å kalle et egg for et egg.

Om jeg har lest alle disse skriftene? Ja, jøss! Tror dere jeg vil uttale meg om ting jeg ikke har lest? Eller vet?

Nei, nå juger jeg. Men det gjør ingen ting. En høyere makt som lar et lyn slå ned i meg av den grunn? Overøses jeg av vann fra en syndeflod? Slukes jeg av hav, himmel eller helvete? Nei.

Men det var ikke det vi skulle snakke om. Det var vær, føre, uvær og uføre.

Vi er velsignet av mye bedre vær herover. Og det er fordi vi fortjener det. Er det ikke slik vi liker å tenke? Utilitisme er en spenstig form for lykkefilosofi.

Dette har hinduister trukket inn i det levende livet fra en eller annen forblåst filosof og forfatter som noterte ned sine fantasier for mange hundrede år siden.

Hva som avgjør om en handling eller en beslutning fra et moralsk synspunkt er god eller ikke, er hvilke konsekvenser den har.

Det er viktig når vi skal vurdere konsekvensene som dårlige eller ikke, at man tar med i hvilken grad av lykke eller ulykke det medfører.

Når vi skal vurdere summen av lykke eller ulykke så teller alle
sansende, levende vesener likt.

Hinduer (hinduister) mener absolutt at vi og alt vi får til er resultater av kloke eller ukloke valg i fortida, at hva våre tidligere “jeg” gjorde skjebnebestemmer ditt ståsted i dette livet.

Dustemikler! Men de har jo moro av det da. Det skaper orden i det følte systemet. Og så sterkt føler disse dette at de opplever det for sitt indre og ytre. Morsomt.

Derfor skal en ikke kimse av tidligere og kanhende nåværende prinsesse Märtha Louise, som ser og snakker med engler og døde mennesker.

Derfor skal en ikke underkjenne Ari Behn heller. Han var eventyrgutten som friskt og freidig kom inn og kneip ei prinsesse, og som nå vraser rundt i inn- og utland for å treffe eksentriske raringer , mest for å bli en enda større eksentrisk raring sjøl.

Og hvorfor ikke? Hvorfor skal ikke vi ha en eksentrisk raring i det norske kongehus?

Snart kommer han bort i en shaman, en som kan mane fram både u- og vær.

Ari Behn har altså den sjeldne gaven at han kan bli den han omgåes. Alle syns han er litt kongelig nå, etter å ha eglet seg inn på kongefamilien og rappet dattera i slottet.

Han treffer en tatovert alkis, og da blir han sjøl en tatovert alkis. Han møter en alkoholisert salmedikter, og da blir han det sjøl.

Hva har dette med været å gjøre?

Ikke noe, eller alt?

Neida, helt feil!

En skal by seg fram i bryet og bry seg om byen sin. Du er ingenting uten navn, og et navn betyr oftest alt, eller ALT! Kan ikke sies for sterkt og med for store bokstaver.

Bakgrunnen er selvsagt navnekomiteens valg for det nye kultursamlingshuset i Molde, som får navnet PLASSEN.

Det første som slår en er at det minner om DASSEN, og det er den egentlige grunnen til navnevalget. Her på plassen lå nemlig byens stolthet i mange år; bytoalettet bakom trappekiosken.

Kloke hoder med globalt tilfang har også funnet ut at “plassen” betyr “tisse” på nederlandsk.

Dermed burde vi også kunne tillate en viss internasjonalisering i navnevalget. “Tissen” kunne vært fint å kalle det, avhengig at man også hasteomformer utseendet på det store kulturbygget. Utovertiss såvel som innovertiss ville funket like bra, eller best av alt; begge deler.

At man her kunne reist et androgynt/tvekjønnet byggverk, et monument for våre nye landskvenn/landsminner bloggerne. Norge kan her få sitt nasjonale bloggeslott, Molde kunne vært byen som endelig tok disse åndsarbeiderne på alvor og ga dem anerkjennelse som fullverdige kulturformidlere! Hoi, kan det sies bedre?

Så la oss bygge på et par,tre etasjer med små krypinn, der hele fugleberget av bloggere i alle farger, lyseblå, rosa…eh, er det flere?… der de kunne sitte, ligge, mate reptilene sine, gå på do, blogge om det, style fjeset litt, blogge om det, snakke i 2 minutter og 13 sekunder i sin sponsede smartphone, blogge om det, gå ut på verandaen, se ned på vaktmesteren som plukket opp en fastfoodboks av isopor med bare litt kyllingrester oppi, blogge om det, hente posten med sponsede kosmetikkprodukter og en stygg caps fra NetCom, blogge om det…

Og slik kunne nå dagan’ gått.

Nede i det store huset ville forberedelsene til kveldens konsert med to landskjente trompetister foregått på “Innerplassen tutarhorn” (lille sal), “Leseplassen” ville åpnet dørene for snylteleserne som ikke har råd til å kjøpe Jo Nesbøs nyeste bok.

“Uteplassen” ville åpnet sine brune kraner for brune mennesker, Frisør- og stylistsjappa “Flassen” ville motta dagens første bølge fra bloggerne som skulle freshe opp sitt ytre foran sjølfotograferinga, og neonøyelokkene ville flashet med høy frekvens etter beklagelsene om at “- Beklager, Jon Emilie har ingen ledig time før halv ett, asså!”

Tre berømte forfattere er satt til å skrive den store musicalen om “Kneippen”, og på “Skråplassen” (det store, indre amfiet) vil forberedelsene gå sin gang ennå i 7 uker.

Eldreteateret “Rullatorplassen” ville vise “Den spanske frue”, der Are Kalvø’s omskrivninger a) har vakt berettiget harme og b) sunn oppsikt med sine nakenscener. Eldre kropper ER rynkete, det er helt naturlig, det!

De ukentlige club’n'dub-aftnene har ennå ikke tatt seg helt opp, til tross for heftige technobeats og flashende (alt og alle flasher i miljøet her) neonlys, men nesten 30 på siste club’n'dub-aften på “Ståplassen” er lovende.
Syngende Billedkunstneres Forening med salgsutstillingen “Ju-huuu!” på “Hengeplassen” – galleriet alle skriver om og noen besøker sammen med andre – har ennå fem uker igjen før den skal demonteres og fraktes til Notodden, mens Romsdal Vidergående sin billedfaggruppe kommer trampende inn og nå må iføre seg de blå plastovertrekkene som mange ennå bryr seg om å ha på føttene.

Ikke så mange vasker hendene i sprit fra dispenseren på “spritplassen”, og det har ennå ikke stått noe i Romsdals Budstikke om det nyutviklede rusmiljøet, der alt fra småbarn til tunge rusmisbrukere dropper innom for å “rengjøre” hendene sine. Selv ikke barnehagene reagerer på at barna svirrer rundt uten mål og mening etter besøk på “Plassen”, der ukentlige dukketeaterforestillinger inne i “Mikroplassen” tiltrekker seg nærliggende småbarnsinstitusjoner.

Planene Helsefortaket HasteHels (nyopprettet) har for barselfilialen “Fødeplassen” i det hittil ubenyttede tilfluktsrommet i kjelleren er ennå ikke lekket/lukket til media, men “Pappaplassen” med utstilling av biler, blad, plater, dingser og ølbrikker går så det suser.

Også “Plapreplassen” , der man kan gå bakom en vegg og baksnakke andre av hjertens lyst er et suksesskonsept, nært knyttet opp mot den nye Facebookchattekanalen til 1FM. Daglige radiosendinger fra “Plapreplassen” er ennå i det blå.

Fotballfilialen “Sparkeplassen” har ikke fått nødvendig oppbacking fra MFK, der Røkke ennå er littegranne sur fordi han ikke fikk bygd kulturhus mens han var i kulturhusrus, så et enslig monter med Harry Hestads høyre fotballsko og et bilde fra jubelåret 1994 er det eneste som er å kikke på. Raskt kikket, sier mange, mens tilfeldig innompasserende utlendinger ikke er helt imponerte.

Det lukkede forum “Den Egentlige Plassen” er for en engere forsamling samfunnsaktører, som i lukkede rom kan vedta navn og velge fremtidige samarbeidspartnere. Her vil man kunne invitere Rotary, Frimurere, Odde Fellow’er (rare fyrer), Junior Chambers, bankenes forstanderskap, menighetsbrødre- og søstre og håndvalgte, utplukkede diskresjonsmennesker som kan nikke og smile og ikke sette kjepper i hjulene for hverandre, men i full fordragelighet føre Molde by’s ærerike historie videre.

Som seg hør og bør.

Jo, Plassen er et flott navn på et flott sted som vil fungere flott for alle!

Det inviteres på det hjerteligste til det årlige PIRKEN på Molde Bryggeri.
Om du møter opp på Molde Brygge, kan du ri til Strandgata 13 , så er du likevel der det skjer.

Når skjer det? Klokka 20.11 og lenge deretter.
Om du likevel møter før er det bare hyggelig, for da kan du hjelpe til med å kose deg. Du kan kose andre også, ved et lykketreff eller to…eller tre.

Det blir mye godt å drikke pluss litt knask og snacks, og dessuten hjerneføde i form av en utradisjonell quiz, der ad hoc-lag dannes etter hvert som dere kommer. PREMIER JA!!!!

Dere vil møte to fantastiske grupper , Spiss Vinkel og Oakland, som begge har hatt generalprøver på Løkta. Og trolig har løktes med det! Pluss guitarist/sanger/arti’kar Mats Nerli fra Kleive.
Forhåndskjøp av billetter? Teatret Vårt på dagtid. Spør etter Venche. Om det er Venche du spør; spør etter PIRKEN-billett. 150 kr. der, 200 ved døra. Det gis søskenmoderasjon ved døra.

Svarer du JA på denne blogg-invitasjonen blir jeg gla’ ja!

KLIKK HER FOR ET SVAR!

I går ble jeg kvitt ei stygg visdomstann. Eller ei vis styggdomstann.

Tror det heter visdomstann fordi det sitter litt vett i i en slik. En slags sattelitt til hjernen, altså.

Dermed forsvant en del av vettet mitt der i en stol i Hamar.

Som trøst for at jeg har hatt mye smerter….jaja, ikke sånn i verdenssammenheng da, men likevel…. til tross for smerter og det faktum at den hvite biten sikkert ville koste 1000 kroner å bli kvitt, kom tannlegen med det gode råd; fjern den andre også!

Men å miste så mye vett og tann-ker på en dag var sikkert ikke tilrådelig, så han mente en annen gang.

Dessuten kastet han lange blikk innover i Dovregubbens hall og påsto min vanlige tannlege ikke hadde gjort jobben sin, og det hadde han ikke gjort på mange år.

Neivel, javel… og det er mulig tannleger som ser andre tannlegers herjinger i ettertid har det for vane å bedømme andre som udugelige. Fordømme etterpå, altså.

Kan leve med litt kjeft jeg, også på vegne av andre, men utsiktene til å skulle skifte ut all gammel Amazon…. eller muligens var det amalgam han sa? , med plastikk begynte allerede å svi i lommeboka som var tilfeldig henslengt/hengt på forværelse. “Renovering”, kalte han det, akkurat som om jeg skulle være et gammelt hus som trengte nye vinduer, takstein, beis, inngangsparti, dørhengsler, kjøkken med formstøpt innredning….salong, baderomsinteriør….

Æsj, jeg som hadde lyst til å tenke på herrestafett og seier og solskinn, pølser, kaffe…. Nå ble det hjemtur til vestlandet med en del av meg mindre. Noe av personen Ole lå igjen i ei bøtte i Hamar.

Seinere ut over dagen krysset jeg det norske kontinent med et sort hull. I kosmisk sammenheng er sorte hull litt lumske; de sluker alt rundt seg; planeter, soler, galakser, folk og fe.

Mitt lille sorte hull ville sikkert dra til seg de andre tennene, først litt og så med et voldsomt sug. Så ville all maten jeg ville få i meg dras mot hullet for å fylle det, og andre ting rundt meg, kanskje hele meg også. Har slike Sorte Hull-ulykker skjedd før? Og andre folk, biler, hele småsentrum som Ringebu, Otta og Dombås…ville det blitt sugd inn i mitt sorte hull?

Det skjedde heldigvis ikke. Men det er et hull der tanna var ennå. Det er ikke oppfylt av noe annet.

Tar en kaffekopp, jeg.

Og ser på skiskyting. Jeg har et luftgevær i kjeller’n. Lurer på om jeg skal hente det og skyte litt i stua også. Det står noen fine blinker, dvs. glass vi aldri bruker, oppe på skapet der borte. Fine mål på stående.

Og så en perlerad av flotte kunstglass i vinduet. Tar dem på liggende.

Og så ligger katta og sover her. “Jakt på løpende villsvin” er det noe som heter. Kan jo jage katta rundt i stua og slenge noen skudd etter ham. Er jo ikke sikkert jeg treffer.

Nei, forresten…. Der står det en nesten tom og tam vinkartong fra i går. “Jakt på løpende villvin” kan være moro, Kan jo henge den i en liten wire fra toppen av det gamle slaguret og be noen slippe vinkartongen nedover. Og så fyre løs. Gjerne med vin oppi, for da kunne det ligne blod…. Heftig action med live-effekter! Cool!

Slik kan det lages action i vår egen stue, alt på grunn av litt fantasi og en dæsj med vin.

Onsdagens stunt med å sette inn ny bilradio skal jeg ikke snakke så mye om. Det var en ordre. Jegt adlød bare ordre, etter å ha kjøpt en BOSS-radio på postordre, eller på Netthandelen.no. Der har den ligget i bagasjen på bilen i flere uker i påvente av at jeg skulle adlyde ordre om å montere den. Det er bare det at jeg har så mange pinaktige historier , sjølopplevde sådanne, om nettopp montering av radio.

Men jeg skred til verket i en bare litt oppvarmet bilkupe, noe som gjorde fingrene mine om fra peke-, ring, lillefinger og slikt til tommeltotter. Ti i tallet. Bare moro det, når skruer er så små som de er. En Leatherman med enda lavere temperatur enn lufta var jo kjekk å bruke. Helt utrolig hva slike lærmennkniver kan brukes til, men fortsatt enda mer den ikke kan brukes til. Jeg kan nevne i fleng; …..nei, det gidder jeg ikke, og det får fantasien din ta ei lita økt med…

Men etter 16 skruer ut og mye grubling og koblingsforsøk med artige plastkoblinger hadde jeg koblet sammen den strømførende navlestrengen mellom bilens indre og BOSS-radioen. Bare navnet; BOSS ! Her skulle landeveiens konge komme til makten!

Det å sette i bilradio på 80- og 90-tallet krevde sin mann, i 2011 var det kun gamle Lego-kunnskaper som skulle til. Klikk-klakk, BINGO!

Så; etter moteringa begynte ting å leve sitt eget liv. Dette var en overgang fra grått-hvitt-svart til det mer tivoliaktige blå-rød, og søkinga så ut til ende i P1,P2, P3 og den vante pakka… vedlig kjedelig, slik radio egentlig er.

Dagen etter, torsdag, da BjørgenStørmenSteiraJohaugSkofterud-monsteret skulle gå stafetten begynte helvetet, for da det begynte å spisse seg til på etappene og vekslingene og i tåkeheimen ville ikke radioen høre på dette VM-tullet lengre. NRK P2 kulturkanalen, skvatrekanalen NORGE og alt annet; bare ikke VM-stafetten. Hva faen! Ok, search…. Visste ikke at det fantes misjonskanaler her på østlandet, og Radio Toten gjorde ære på sitt tyske navn ved å drepe VM-spenningen for et øyeblikk. Totenschläger, burde kanalen hete.

Men et lite trykk på knapp 1 i ny og ne gjorde susen, derfor vant Norge.

Verre var det med den spinville GPS-dama. Utrolig sjalu fordi jeg foretrakk BjørgenStørmenSteiraJohaugSkofterud-monsteret sikkert. Ikke bare måtte hun resettes etter å ha sendt meg i sløyfe rundt Oslos verste bestkant flere ganger, men hun holdt også kjeft. Nektet å opplyse om hvor jeg skulle svinge eller ta av for å nå Slemdalsvegen. Derfor havnet jeg i Finnmarkgata to til tre ganger, derfor fikk jeg sett Operahuset fra to forskjellige vinkler og samme mann med ryggsekk og flagg kom seg faktisk fra hit til dit og ble påtruffet flere ganger i festningsområdet.

God tid er en forutsetning i Oslotrafikken, særlig om GPS-kvinnfolk insisterer på svinging til høyre der det slett ikke går noen høyreveg….merkelig forresten; styrer ikke Høyre og FrP i Oslo?… men der det beviselig var veger, der var cdet stengt.

Oslo ser ut som en gedigen byggeplass etter en naturkatastrofe. Har de ikke byplanlegging i dette katastrofeområdet? Det virker som det blir igangsatt veg- og byggeprosjekter lenge før de allerede igangsatte er ferdigstilt. Helt utrolig hvordan de har tredd provisoriske veger over jorder og slynget dem mellom gul- og rødmalte dekk og blinkende lys og sperrebommer.

Nei, sytebloggen har lite med VM å gjøre i dag.

Heldigvis sluttet torsdagen med Tramteateret, som tok gull i nosgtalgi og musikk. Chateau Neuf har jeg vært før, sånn cirka på 70-tallet. Stygg bygning, men fortsatt er det innholdet som teller. Her har jeg sett John McLaughlin og andre stjerner. I dag var det Tramteateret. Gamle. gode…. joda, de var blitt eldre. Kanhende ikke bedre, men utrolig artig å oppleve slike flotte folk “live”.

Og i live kom vi fra Oslo også denne gangen. Et tåkehelvete som snappet ut fra en prisbelønt grøsser i svart-hvitt, noe som til sammen gir temmelig grått resultat, fra 1948.

Neste blogg, visdomsblogg med ei dum visdomstann i sentrum…